Jeg hadde nylig en lang prat med en mellomleder på et lokalsykehus og fikk bekreftet inntrykket mitt av at flere helseforetak sløser med sine viktigste ressurser: Ansvarsfulle, motiverte og dyktige medarbeidere. Dette er alvorlig og kan bli en stor trussel mot sykehusenes fremtid.
Foretakene sentraliserer faglig og administrativ ledelse. Samtidig snur de alle steiner for å spare 100 000 kroner der og 50 000 kroner her i budsjettprosessene. Innsparingstiltak som klart gir dårligere helhet og kvalitet kommer overrumplende på lokale fagmiljøer som blir overprøvd på gode, kvalitetssikrede rutiner. (Og de blir ikke lyttet til når de argumenterer mot …)
Fraværet av lokal ledelse gjør at de ulike avdelingene og støttefunksjonene på lokalsykehusene ikke lenger opplever seg som et felles sykehus med ansvar for helhet. De ansatte har ingen støtte, ingen som kan argumentere på et mer overordnet nivå. Det er heller ingen som "ser" de ansatte og gir dem et klapp på skulderen underveis.
I denne situasjonen vil folk bare prøve å fokusere på sitt, og overleve så godt de kan fra dag til dag. Mange sier de har mistet engasjementet for jobben, de bare gjør det beste ut av det og prøver å løse dagens oppgaver uten å tenke så mye.
Når folk rett og slett ikke vet om deres avdeling eller jobb over hodet eksisterer etter neste styremøte, eller når rammebetingelsene stadig blir dårligere - da vil de som har mulighet søke seg vekk. Nesten ingen orker lenger jobbe med kvalitetsutvikling eller sette i gang noe som kan gi et løft, dersom det krever ekstra innsats.
Demotivering er dyrt! Har dette landet råd til å sløse slik med sykehuspersonalet, disse menneskene som skal ta hånd om oss når det virkelig er krise?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar