Kronikk: Helsehavari

KRONIKK I DAGBLADET (PAPIRUTGAVE) 15. MARS 2010

STYRET FOR Oslo Universitetssykehus (tidligere Aker, Ullevål og Rikshospitalet) har kastet kortene og sier at det ikke makter å sette sammen et bærekraftig budsjett for 2010 på grunn av for små midler. Blant annet skal en kostbar sammenslåing av de tidligere enkeltsykehusene forutsettes gjennomført uten ekstra bevilgninger. Styret for helseforetaket som omfatter Oslo Universitetssykehus - Helse Sør-Øst - står ansvarlig og har vært kjent med misforholdet mellom oppgaver og midler lenge. Det samme har også staten ved Helse og Omsorgsdepartementet. Uten ekstra tilføring av midler stilles sykehusene overfor kraftig nedbemanning av pasientbærende tjenester.

Sykehuskrisen i Oslo er i realiteten et symptom på en landsomfattende situasjon: En politisk styrt, flereårig underbudsjettering av spesialsykehusene. Den påtrappende Samhandlingsreformen viderefører denne nedbyggingen på radikal måte. Den forutsetter overføring av 20 % av sykehusenes rammefinansiering til kommunene til fritt bruk (ca. 13 milliarder), men med forutsetning om at midlene brukes til kjøp av sykehustjenester ved behov. Ordningen er ment å motivere kommunene til å styrke egne helsetjenester, men vil samtidig bety en markert reduksjon av sykehusenes finansiering. Dette kommer etter en flerårig underbudsjettering som blant annet har ført til nedslitt og feilfungerende medisinsk driftsutstyr. Samhand- lingsreformen er landets helsepolitiske flaggskip for årene som kommer - om den vil være bærekraftig er så langt uavklart. Før tiden behandles den i Stortingets Helse- og omsorgskomité.

HAVARIET VED Oslo Universitetssykehus, og Samhandlingsreformens underkutting av sykehusenes grunnfinansiering, er begge eksempler på en styrt prosess: Overflytting av helsetjenester til kommunesektoren, bort fra sykehussektoren. Dette gjøres på tross av en erkjennelse av at sykehusene er bærere av landets spesialkompetanse innenfor diagnostikk og behandling av sykdom og skader. På sykehusene utføres det meste av landets forskning på sykdommer, deres årsaker og deres behandling, og der får landets leger og helsepersonell for øvrig sin utdannelse. Denne kompetansen lar seg ikke bygge opp parallelt i kommunene.

Ved avklaring av symptomers betydning og behandling der fastlegen er i tvil, er det til sykehusene hver enkelt av oss går - vi har ingen alternativer. En tror kanskje at det alltid vil være kunnskap og kvalitet tilgjengelig i tilstrekkelig omfang til å hjelpe en selv, barn eller foreldre når sykdom eller skade oppstår. Slik er det ikke. Den menneskelige og tekniske kapital er endelige ressurser som har vært underbudsjettert over lengre tid, og som nå står framfor direkte nedbygging. Dette kan ikke annet enn bli sterkt merkbart for oss alle. Forringes tilgjengelighet og kvalitet, er det hver enkelt av oss som betaler prisen.

BEDRET SAMHANDLING mellom tjenester, sykehus og kommuner er viktig. Det er riktig politikk å overføre helsetjenester til kommunene med det innhold, og i den takt og omfang, som kommunene kan makte. Det er ikke riktig å forsere denne pro- sessen med betaling av sykehustjenestene tillagt kommunene. En slik modell har spilt fallitt i Dan- mark.
Det er riktig politikk å søke nye veier for brem- sing av kostnadsvekst i sykehussektoren, men det er ikke riktig å gjøre dette gjennom fjerning av en meget vesentlig del av finansieringsgrunnlaget. En alternativ oppbygging i kommunene av sykehuse- nes tjenestetilbud er ikke mulig på grunn av den økonomiske, menneskelige og tekniske kapital som må til.

FOR BEDRING av økonomi og tjenester vil nye tiltak blant annet omfatte nedbygging av en sterkt voksende helseadministrasjon. I 2008 bruktes nær 500 millioner kroner bare i administrasjonsutgifter; konsulenter og innleide eksperter kostet nær 800 millioner. Tilsvarende vil det være nødvendig å styrke medisinsk ledelse i pakt med dens betydning. I sykehusene må den faglige kompetansen flyttes til førstelinjen. i møtet med pasienten, og sykehussektoren restruktureres med større vekt tillagt lokalsykehusene, lokale spesialistsentre og lokale sykestuer.

Strukturendringer må foretas gradvis etter gjennomprøving av effekt og bygges nedenfra og opp. Landet har ikke råd til å gjennomføre så drastiske endringer som Oslo-situasjonen representerer; heller ikke å vedta reformer på politisk nivå for så å la disse lide fallitt i møtet med realiteter, slik Nav-reformen er et eksempel på.

INNLEGG AV DETTE slaget oppfattes gjerne slik: Her er på nytt de såre skrik for den gamle mor - tilsatte i systemet som forsvarer sine arbeidsplasser ved å «skyve pasientene foran seg». Slik er det ikke. Vi som underskriver dette innlegget er alle emeriti - vi er ikke lenger tilsatte i helseinstitusjoner og ved universiteter, og har ingen arbeidsplass å forsvare. Vi har likevel vært tilsatte i akademiske og kliniske stillinger gjennom vesentlige deler av våre liv. Vi kjenner systemene innenfra og vet at det ikke er såre skrik det en ser og hører, men realiteter.

Kjell Flekkøy Professor dr.philos.
John Kjekshus Professor dr.med.
Per Bergsjø Professor dr.med.
Jan E. Erikssen Professor dr.med.
Morten R Kveim Overlege dr. med.
Per E. Gjermo Professor dr.odont.
Hans M. Høyeraal Professor dr.med.
Knud H. Landmark Professor dr.med.