tirsdag 9. november 2010

Risikofylt sammenslåing


Mer penger må til for at befolkningen i Oslo skal være trygge på at de får et godt sykehustilbud.

Debattinnlegg av Torunn Janbu, president i Den norske legeforening og Lisbeth Normann, forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund

Omstillingen ved Oslo Universitetssykehus (OUS) er ikke ferdig. Mye må på plass før prosessen er i mål. Ikke minst må konsekvensene utredes.

OUS ble opprettet 1. januar i fjor og fra 1. januar 2010 skal Rikshospitalet, Ullevål og Aker være drevet som ett sykehus. Målet med sammenslåingen var på en bedre måte å møte pasientenes behov og understøtte visjonen om gode og likeverdige helsetjenester.

Sykehusdirektøren og styret erkjenner at sammenslåingsprosessen slik den nå gjennomføres, har høy risiko og en uavklart finansiering. Styret ved OUS har uttalt at omstillingene ikke kan gjennomføres uten at rammene utvides. Styret har så langt ikke blitt hørt.

Avhengig av penger
Det er avgjørende at direktør og leder våger å være åpen om utfordringene. Vi har tidligere påpekt at finansieringen må på plass og forventer gode rammevilkår for gjennomføringen. I dette ligger også at det må være tid til forsvarlige prosesser. Hvem tar ansvar for dette og hvem har mulighet til det?

En god omstilling krever kunnskap om hvordan den kan gjennomføres uten å svekke pasienttilbud, skape dårligere fagmiljøer og resignerte ansatte. Et godt resultat krever gjennomarbeidede planer og en kontinuerlig god involvering av de ansatte.
Erfaringer fra store omstillingsprosesser i København og Stockholm viser at det er helt nødvendig med omstillingsmidler for å lykkes. I Oslo derimot skal omstillingen være «selvfinansierende» ved at man håper å tjene inn på omstillingen i fremtiden. Ingen andre store omlegginger har vært finansiert på denne måten. Vi finner ingen konsekvensanalyser av dette hos beslutningstager. Erfaringer viser at sammenslåinger uten penger til gjennomføring medfører redusert tilgang til og kvalitet på behandlingen. Det må Helse Sør-Øst RHF, som besluttet omstillingen, og sykehuseier ta inn over seg. Hvis ikke vil det gå ut over pasientbehandling, pasientsikkerhet og de ansattes arbeidssituasjon.

Konsekvensene
Det regionale nivået (RHF-et) hevder at ansvaret tas alvorlig. Hva betyr det når sykehuset ikke har nødvendige ressurser til å gjennomføre omstillingen på en forsvarlig måte?

Kunnskapen om konsekvenser må oppover i systemet til de som beslutter. Ansatte og mellomledere må involveres. God involvering vil til og med gi bedre økonomiske resultater. Vi ber om at den kunnskap og erfaring disse sitter med benyttes bedre fremover. Hvordan når vi målene?

Gode konsekvensutredninger med tanke på pasientsikkerhet, diagnostisering og behandlingstilbud må være gjennomført og kjent for alle. Kostnadsberegninger, men også analyser av risiko for pasientbehandlingen, ansattes arbeidssituasjon og vurdering av eventuell kompetanseflukt, må gjennomføres.

Eier må sørge for tilgjengelige omstillingsmidler nå. Involvering av ansatte er avgjørende for god omstilling.
De lokale sykehusenhetene, avdelingene/klinikkene, må ha faglig ledelse. Det gjelder både leger og sykepleiere. Helsepersonellet må oppleve at det som er grunnpilaren i helsetjenesten – faget vårt – fortsatt har en talsperson inn i sykehusledelsen. Det må være en tilgjengelig leder med formelt lederansvar og myndighet.

Kvalitet og kompetanse
Det må investeres langsiktig i avgjørende faktorer for god pasientbehandling, som utdanning, forskning og arbeidsmiljø. Det vi gjør i dag får effekt over flere år fremover. Det tar kort tid å rasere fagmiljøer, men mange år å gjenoppbygge dem.

Det må settes fart i arbeidet med å utvikle kvalitetsindikatorer for pasientbehandling. For å vite hva og hvordan vi skal prioritere helsetjenestetilbudet, må vi kjenne kvaliteten på det vi gjør.

Det må kartlegges ned på seksjonsnivå hvilke kompetansebehov enheten vil trenge etter omstillingene og ut fra dette detaljert beskrive ulike personellbehov. Det er avgjørende for de ansattes trygghet og forutsigbarhet og dermed for kvaliteten på behandlingen.

Arbeidsmiljøet må kontinuerlig overvåkes. Å skape felles kultur i et nytt stort sykehus tar tid. Det krever respekt for kulturene som skal slås sammen, samtidig som det langsiktige målet er en opplevelse av fellesskap.

Tar man dette inn over seg vil OUS, sammen med de ansatte og deres organisasjoner, kunne nå målet.

• Les Torunn Janbu og Lisbeth Normanns debattinnlegg i Aftenposten ved å klikke her eller på overskriften

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar